Jeg hadde nesten fylt tretten år da Jugoslavias president Josip Broz Tito døde i mai 1980. Likevel husker jeg bildene på norsk og svensk tv fra Beograd med overraskende tydelighet. Rekken av flagg på halv stang, den store, blomsterdekkede kisten, alle de sortkledde statslederne. Jeg kan fremdeles fornemme følelsen av dyp beven ved synet av folkemassene i gatene. Gråtende, oppløste ansikter. Never med røde nelliker. Ei spelemmet kvinne som, slik virket det, plutselig faller om på gaten (og andre som kommer til, løfter henne opp). Lik en collage, noe fra en ikke fjern fortid, viste skjermen symbolladete arkivbilder i svarthvitt fra annen verdenskrig. Den smale, enkle lua med stjerne som Tito og de andre partisanene bar. En tung frakk som henger løst over skuldrene på marshallen. Primitive geværer med trekolber. Kolonner av magre soldater på flukt fra tyske nazistyrker i et uframkommelig fjellandskap. Hele tiden balanserende mellom redsel og heroisme, håp og tvil.
En god del år senere, som fersk student, entret jeg etter en tilfeldig innskytelse et nå forlengst nedlagt antikvariat på østkanten av Oslo. Av en eller annen grunn (muligens fordi jeg den gang hadde en særlig forkjærlighet for Dag Solstad) begynte jeg å bla i en oppfliset utgave av Brød og våpen. På side 138 i dette tredje bindet av krigstrilogen sitter noen desillusjonerte norske motstandsfolk og diskuterer hvorfor så få nordmenn slåss mot tyskerne, hvorfor det ikke blir ei brei væpna kamp, en folkereisning. Hvordan kan det ha seg, undrer de, at det ikke er som i Jugoslavia? Hva kan grunnen være til at vi nordmenn ikke er som dem, som serberne fra eventyrlandet på Balkan? På samme måte som da jeg så fjernsynsbildene av de sørgende i Beograd, ble jeg grepet av en slags opphøydhet over denne imaginære samtalen mellom norske venstreradikale i romanen til Dag Solstad. Det lå noe i disse spørsmålene. Ett eller annet grunnleggende viktig. En bakenforliggende historie med et episk, nesten uforståelig, blodig narrativ vi i Skandinavia aldri hadde opplevd. Noe fundamentalt annerledes som likefult, nettopp i kraft av å være det absolutt motsatte av vår ofte pragmatiske virkelighetstilnærming, kunne fortelle noe om hvem jeg (vi) var eller ikke var.
Dette var i 1989. Verden var i gang med å skru seg ut av en epoke og inn i en annen. Alt var i ferd med å forandre seg. Jernteppet forvitret. Hele tiden var det mennesker som smatt gjennom. Fylt med glede, vanntro. Snart ville det ikke være annet igjen av Berlinmuren enn vage minner. Noen få rester som fremtidige turister kunne få fotografere som en av det 20. århundres største kuriositeter. En dyp følelse av trang til frihet lå over kontinentet. Havel og Kundera var de nye heltene. Alle hastet mot den nye tiden. Ingen ønsket å se seg tilbake. Det virket som om det lå en voldsom smerte i det å huske. Alt dette onde rekker av generasjoner hadde opplevd: De ugjennomtrengelige grensene, det undertrykkende systemet, mennesker som ikke fikk lov til å være mennesker, leirene for alle dem som ikke hadde passet inn eller ble definert som en fare for staten.
I Jugoslavia virket denne nye virkeligheten i Europa å komme helt overraskende på. Landets ledere oppførte seg som forvirrede, gneldrende lausbikkjer. Alle ville luske sin egen vei. Det fantes nesten en intens manglende vilje til å finne løsninger. Ingen trodde på hverandre. Etnisitet og religiøs tilhørighet fikk over natta absolutt definisjonsmakt. Du var ortodoks og serbisk, katolikk og kroat, muslim og bosnjak. Færre og færre kunne være jugoslav. Pseudohistorikere begynte å grave i arkivene. Folk slo hverandre i hodet med argumenter om fortiden. Gamle lik ble som nye. Alle hadde en tragedie å trekke frem. Ingen følte seg skyldig. Under, som en sentrifugal kraft, lå en økonomi som hadde kjørt seg fast: Høy inflasjon, stor arbeidsledighet, lav produksjon. Det var dette jeg kom til sommeren 1989. Om enn jeg den gang bare vagt oppfattet det. Som en stille krusning på en ellers trollsk overflate. Egentlig hadde jeg planlagt å bli noen måneder, kanskje et halvt år. Jeg ville se de nålkledde kroatiske øyene, tobakksmarkene i Makedonia, Orientens spor i Bosnia, de veldige fjellmassivene i Slovenia og Montenegro, vannmassene fra Donau som, slik det beskrives av Claudio Magris, med voldsom kraft trenger gjennom Jernporten øst i Serbia. Siden gikk tiden. Tilfeldighetene grep tak i meg, skrattet djevelsk, dyttet. Jeg mistet balansen og falt inn i en ny led, leide en trekkfull hybel sentralt i Beograd, tok noen serbisktimer på universitetet, traff spennende mennesker, ble forelsket. Til slutt hadde jeg spunnet et helt nettverk rundt meg. Det ble mye av alt. En helt ny verden. Noe å trenge inn og ned i.
En kjølig høstkveld i 1991 satt jeg på en kafé i utkanten av den jugoslaviske hovedstaden og så lange vogntog med krigsutstyr på vei nordover mot Vukovar i Kroatia. Etter en blitskrig i Slovenia begynte det endelige oppgjøret. Ikke lenge etter eksploderte det i Bosnia. Venn ble fiende. Folk som hadde delt et helt liv sammen, ble tvunget til å velge hver sin side. Ingen kunne stå utenfor. I Beograd marsjerte paramilitære formasjoner i gatene. De drakk glassblankt plommebrennevin og viftet med tykke patronbelter. En håndfull protesterte. År etter år demonstrerte studenter og fredsaktivister mot årelatingen som fant sted rundt dem. Kolonner av spesialpoliti stod oppstilt overalt. Klare til å slå løs. Hele tiden fantes det en følelse av et dypt savn, et tap av noe som ikke kunne vinnes tilbake. Et nostalgisk minne om sosialistisk brorskap og kulturelt mangfold som langsomt ble vasket bort av tiden, livet, hverdagen. Det klang sørgmodig i øregangene, som en gatemusikants ensomme trekkspilltoner eller en dempet jazzlåt i et av de mange bortgjemte kjellerlokalene rundt den brede Revolusjonsbulevarden som strekker seg inn mot sentrum av Beograd. I mellomtiden hadde jeg fått jobb som utenlandslektor på universitetet i byen. Midt i malstrømmen, mellom krigshissere og fredsaktivister, diskuterte jeg fastspikrede norske setningsstrukturer, Ibsens modernisme og lukten av mannssvette i novellene til Øystein Lønn med en håndfull studenter. Jeg hadde giftet meg, fått et barn, skilt meg. Det fantes bånd jeg ikke lenger kunne bryte.
I mars 1999 begynte NATO-fly å bombe det som var igjen av det tidligere Jugoslavia. På alle fjernsynsstasjonene (bortsett fra de serbiske, hvor de vekselvis viste folkemusikkinnslag, gamle filmer og nærbilder av drepte serbiske sivile) flimret de samme bildene over skjermen. Strømmen av flyktninger. Improviserte teltleirer i Makedonia og Albania. Hjelpesendinger. Historier om grusomme overgrep (tomme blikk, som om de menneskene som fortalte, ikke klarte å se mer, leve). Om nettene stod jeg på balkongen, inntullet i et ullteppe, om enn det slett ikke var kaldt, tvert i mot var det uvanlig varmt denne våren, og stirret på lysskjærene fra det serbiske luftvernartilleriet i utkanten av Beograd. Av og til kunne jeg føle en svak vind fra sigarformete krysserraketter (slik tenkte jeg meg at de så ut) som fór gjennom luftrommet. De ga fra seg en lav, ubehagelig vissling. Lik et kattedyr klar til sprang. Klør som brettet seg ut. Først kom det et glimt (akkurat i det øyeblikket, innbilte jeg meg, de slo ned). Like etterpå lyden av eksplosjon, et ras av mur og glass, mennesker som skriker. Fulgt av en svak, jordskjelvlignende dirring. Det hendte jeg tenkte på sitronsommerfugler mens jeg stod der i natten. Jeg syntes det var en lise i bildet. De gule vingene mot en mørk, dypblå bakgrunn. På vei vekk. Mot et annet (kanskje mer fredelig) sted.
Det var etter dette at jeg begynte å samle på historier. Jeg ville lage et fletteverk av mennesker jeg hadde truffet (venner, tilfeldig bekjente) og historiske hendelser jeg hadde opplevd. Det intrikate, flerstemte, sårbare mennesket. Kastet ut i en virvelvind fylt med krav det er umulig å innfri. Av historien. Den store fortellingen. Usynlige krefter. Kanskje ønsket jeg også å skape en form for orden, forme strukturer som jeg senere kunne legge over virkeligheten slik at den lettere kunne forklares. Få en mening. I hvert fall slo dette siste meg som en nyttig tanke. Et utgangspunkt.
Ganske snart begynte historiene jeg skrev å gripe inn i hverandre. De ble et finmasket nettverk som samlet fortalte mye mer enn det fortellingene gjorde hver for seg. Jeg opplevde også at den ene teksten ikke ville gi den andre fred. Noen personer begynte å gå igjen. De forsvant for så å komme tilbake på steder jeg aller minst ventet å finne dem. Det hendte rett som det var at de oppsøkte meg på gaten. Mennesker av kjøtt og blod som lurte på hvordan jeg hadde det. Om vi kunne ta en kopp tyrkisk kaffe eller et glass krydret, oppvarmet vin. Ingen av dem ante at de levde som en blanding av fiksjon og fakta i min tekst. At de under pennestiften ble karakterer formet med og av tiden de levde i, av ideologiene, litteraturen, billedkunsten, musikken, filmen, populærkulturen, at de la ut på reiser (på Balkan og i verden) som de av og til aldri kom tilbake fra. Jeg tror de ville ha likt tanken. Det var utallige stemmer som ville slippe til. Min egen var bare en av mange. Noen ganger til og med den som gikk mest lydløs i dørene. Kanskje var det nettopp dette jeg ville med teksten (undret jeg), skape en hybrid hvor det dokumentariske, reisene og fiksjonselementene fløt over i hverandre uten at noen av delene fikk forrang og fremstod som det sentrale. Lik lag eller formasjoner som nesten umerkelig byttet plass, gled unna, dukket opp igjen.
Som en videreførelse av denne tanken slo det meg at selve blikket, den som så, var av avgjørende viktighet i et slikt skriveprosjekt. Det oppsto en usikkerhet, nesten en nagende tvil. Jeg nådde etter hvert frem til et punkt hvor jeg ikke lenger var sikker på hvor mitt gamle blikk sluttet og hvor det nye begynte. Fra hvilken posisjon skrev jeg? Hva var mitt kulturelle ståsted? Tekstens omdreiningspunkt? Selve det sentrum alt annet strømmet ut fra? Det som ga kraft til både å spørre og å lete etter svar? På hvilken måte skulle jeg klare å fremstille virkeligheten i prosjektet? Hvem eide denne? Kontrollerte og definerte både menneskene og begivenhetene? Etter en tid slo det meg at alle disse spørsmålene, som jo egentlig, på et personlig plan, bar i seg kimen til en helt ny identitet, i seg selv, nettopp fordi de ble stilt, fortalte sin egen historie. Det var mer enn tydelig at jeg i løpet av nesten tjue år på Balkan hadde trått over en usynlig linje. Jeg hadde tillært meg et dobbelt blikk eller, for å bruke et yndet begrepspar fra opplysningstiden, blitt subjekt og objekt på en og samme tid. Kort sagt. Jeg var blitt en annen.
Jeg føler meg i godt selskap med denne min langsomt tilvunne erfaring. Denne mistanken om at det finnes (minst) to identiteter i én kropp, som ofte oppstår når man lever tilstrekkelig lenge i en fremmed kultur (eller helt siden fødselen har hatt flere kulturer rundt seg), er fremtredende i bøker av forfattere som Orhan Pamuk, V.S. Naipaul og J.M. Coetzee. Eller hos postkoloniale teoretikere som Frantz Fanon, Edward Said og Homi Bhabha. Hos alle disse eksisterer noe grenseløst, noe hybridlignende overskridende, en ustoppelig bevegelse som jeg beundrer. De opererer med en kreativ både-og kraft som bevisst søker både splittelse og syntese, og som oppfatter eller ser det som har vært, det som er og det som skal bli med polyfone blikk. Fylt med stor kjærlighet, tilkjempet kunnskap, erfart tvil.
Mens jeg skriver dette, sitter jeg i min lille loftsleilighet i Beograd. Det er sen ettermiddag og jeg kan se veldige flokker av sorte kaier på vei inn over bylandskapet. Hver dag kommer fuglene med mørket og slår seg ned i de store trekronene langs bulevardene for å sove. Det er underlig dette. For meg har disse støyende fjærkreene blitt en del av selve vinteren. Av ordet vinter slik jeg nå forstår eller føler det. Det samme er tilfelle med den kjølige, lave morgentåka som ofte ligger over takvinduene når jeg våkner. De skakke, hvitkalkede husene med smale metallpiper det kommer gråsort, tykk kullos fra. Neddratte persienner som, fordi folk er redde for sykdom, ikke trekkes opp igjen før aprilvarmen stryker over byen. Dører det trekker under. Golde, tilfrossede kjøkkenhager (bare et ensomt greip står igjen). Nakne fruktgreiner. Lukten av brent paprika og stekt svinekjøtt. Nedlagt surkål i store, gjenskrudde plastbeholdere (som etterlater seg en sur dunst som langsomt siver gjennom gate- og kanaliseringssystemet når restene tømmes på forsommeren). Sigøynere med hjemmesnekrede blikkinstrumenter som venter på en tilfeldig spillejobb. Jeg går mellom og i alt dette. Det føles som mitt. Jeg kan kjenne det fysisk i kroppen. Det lever og skaper.
Forlag: CappelenDamm